Det særegne ved Kants posisjon i forhold til den skandinaviske rettsrealismen er Kants påstand om, og hans bevismåte for, at vi rår over en spesifikt praktisk fornuft. Med vår fornuft kan vi erkjenne utsagn i normer («Dette er riktig handlemåte»), ikke bare utsagn om normer («folk mener at dette er riktig handlemåte»). Mens den skandinaviske rettsrealismen er non-kognitivistisk med hensyn til vår evne til å erkjenne normer, er Kants filosofi kognitivistisk.
Det særegne ved Kants posisjon i forhold til utilitarismen er Kants påstand om, og hans bevismåte for, at den praktiske fornufts kriterium på moral og rett ikke kan være en henvisning til hva som rent faktisk gir det enkelte individ et lystoverskudd, ikke kan være en empirisk lykkekalkyle; men må være et fornuftens eget bud uavhengig av erfaring. At den praktiske fornufts kriterium på moral og rett må være et fornuftens eget bud, vil si at det må være et resultat av fornuftens selvlovgivning, eller «autonomi» som Kant sier. Kant argumenterer for at vi gjennom fornuftens selvlovgivning pålegger oss selv den norm han kaller «Det kategoriske imperativ»: Handle slik at du samtidig kan ville at maksimen for din handling blir gjort til en allmenn lov.
Med sitt rettsprinsipp avgrenser Kant mot alle teorier som vil begrunne retten på en utilitaristisk måte; dvs. som vil begrunne retten med henvisninger til «velferd», «nytte», «lykke», e.l. (Kant, Kritikk av den praktiske fornuft, 5:36; ‘Om talemåten: Det kan være riktig i teorien, men holder ikke i praksis’, 8:298; ‘Evig fred’, 8:370, 379, 380; Fakultetenes strid, 7:86). Generelt om dette skriver han:
«Ingen allmenngyldig grunnsetning for lover kan gis på basis av lykke [vår utheving]. For både de aktuelle omstendighetene og de innbyrdes motstridende og hele tiden foranderlige illusjonene om hva lykke er (ingen kan foreskrive for andre hvori deres lykke ligger) gjør alle faste grunnsetninger umulig og lykke i seg selv ubrukelig som prinsipp for lovgivning. Setningen: Salus publica suprema civitatis lex est [den offentlige velferd er statens øverste lov] består med uforminsket verdi og anseelse, men det offentlige gode som først [Kants utheving] skal tas i betraktning, er nettopp den lovmessige forfatning, som sikrer enhvers frihet gjennom lover. Derved står enhver fritt til å søke sin lykke på den måte som måtte synes ham best, så lenge han bare ikke krenker den nevnte allmenne og lovmessige frihet, og dermed rettighetene til sine medundersåtter.» (Kant, ‘Om talemåten: Det kan være riktig i teorien, men holder ikke i praksis’, 8:298)
«[V]esener som er frie, vil ikke kunne nøye seg med å nyte livets bekvemmeligheter, som også kan skaffes dem tilveie av andre (her, av de styrende); det kommer istedet an på prinsippet som regulerer tilveiebringelsen av bekvemmlighetene. Imidlertid, velferd har ikke noe prinsipp, hverken for de som mottar velferden eller for de som fordeler den (den ene ser velferd i dette, den andre i noe annet): fordi ved velferd kommer det an på viljens materiale element, et element som er empirisk og dermed ikke kan oppnå allmennheten til en regel. Et vesen som er fritt, hverken kan eller skal ..., etter det formale prinsipp for dets vilje, forlange noe mindre hva gjelder styret av det folket det tilhører, enn et styre som er slik innrettet at folket selv er medlovgivende. Dette innebærer at den rettslig beskyttede posisjon til dem som skal adlyde, med nødvendighet må komme før enhver hensyntaken til velbefinnende; og denne rettslig beskyttede posisjon er noe hellig, som er hevet over enhver pris (nytte) og som intet styre, hvor velgjørende det enn måtte være, kan antaste». (Kant, Fakultetenes strid, 7:86; Kants uthevinger)
Kants prinsippielle avvisning av utilitaristiske argumenter viser seg mer spesielt i flere relasjoner: i forhold til rettssystemet rett og slett, dvs. i forhold til begrunnelsen for at en situasjon med et rettssystem er å foretrekke framfor en situasjon uten et rettssystem; i forhold til spørsmålet om borgernes lydighetsplikt; og i forhold til de enkelte rettslige institusjoner og regler, dvs. i forhold til begrunnelsen for at én rettsmodell er bedre enn andre rettsmodeller.