Prof. Svein Eng

Allmenn rettsteori/ Rettsfilosofi

Momentsett 4.4

Normative utsagn og tolking

Hovedtyper av normative utsagn

Vi har sondret mellom tre hovedgrupper av normer: pliktnormer, kompetansenormer og kvalifikasjonsnormer.

Som nevnt ser vi det slik at en norm består av en meningskomponent – dvs. det normative utsagnet – og en virkelighetskomponent – dvs. en nærmere bestemt tilknytning til virkeligheten.

Til hver av de tre hovedgruppene av normer svarer derfor en type normative utsagn: Til pliktnormer svarer normative pliktutsagn; til kompetansenormer svarer normative kompetanseutsagn; og til kvalifikasjonsnormer svarer normative kvalifikasjonsutsagn.

Vi må i hvert tilfelle føye til ordet «normative», siden utsagn om plikt, kompetanse eller kvalifikasjon også kan være deskriptive. Vi kan f.eks. si «Høyesterett vil antakelig komme til at huseier har plikt til ...», og dermed uttrykke et deskriptivt pliktutsagn.

Når vi kun ønsker å snakke om normens meningskomponent – det normative utsagnet – kan det være greitt å ha en egen term for meningskomponenten. Normative pliktutsagn kan vi kalle «pliktreguleringer», normative kompetanseutsagn kan vi kalle «kompetansereguleringer» og normative kvalifikasjonsutsagn kan vi kalle «betydningsreguleringer».

Gjennom vår presentasjon av tre av de viktigste gruppene av normer har vi også vist at en slik presentasjon kan være et fullgodt svar på spørsmålet «Hva er en norm?». Vi kan f.eks. si: «Med norm mener vi særlig pliktnormer, kompetansenormer og kvalifikasjonsnormer.» Vi behøver ikke nødvendigvis å definere norm gjennom en angivelse av generelle kriterier på formen nødvendige og tilstrekkelig betingelser.

Følgende skjema kan anskueliggjøre forholdet mellom det som i vårt perspektiv er hovedtyper av utsagn:

Typer av utsagn
Deskriptive utsagn	Ikke-deskriptive utsagn
	Normative utsagn			Andre utsagn
	Pliktreguleringer	Kompetansereguleringer	Betydningsreguleringer	Verdiutsagn Ekspressiver

Tolking: Hvordan avgjør vi hvilken utsagnstype vi står overfor i det enkelte tilfelle?

I forhold til enhver setning kan vi spørre om setningen uttrykker et deskriptivt utsagn, et normativt utsagn, eller ev. en annen type utsagn. Og i forhold til enhver setning som sies å uttrykke et normativt utsagn, kan vi spørre hva slags normativt utsagn setningen uttrykker.

I begge relasjoner kan vi si at vi står overfor et «tolkingsspørsmål», dvs. at svaret på spørsmålet beror på en tolkning. – Hva vil det si?

Vi kan for det første spørre hva setningen betyr ifølge en mer eller mindre utbredt språklig praksis. I dagliglivet er språklige praksiser nesten alltid styrt av sedvanebaserte normative definisjoner, dvs. uskrevne normative definisjoner som danner seg over tid gjennom språklig samhandling mellom flere. I fagspråk kan man også finne utbredte praksiser som er styrt av fastsatte normative definisjoner; eksempler er legaldefinisjoner i jusen og legers klassifikasjonssystemer for sykdommer.

Betydning ifølge utbredt språklig praksis kan vi betegne «objektiv betydning», og vår undersøkelse av hva som er den objektive betydning, kan vi betegne «objektiv tolking».

For det andre kan vi spørre etter den mening som det enkelte individ i det enkelte tilfelle legger i setningen. Denne meningen kan vi betegne «subjektiv mening», og vår undersøkelse av hva som er den subjektive mening, kan vi betegne «subjektiv tolking».

Vår subjektive mening kan sammenfalle, nyskape, utfylle, presisere eller bryte med ordenes objektive betydning. Imidlertid, i det vesentlige er det sammenfall, og i språklig samhandling bygger vi på det, jfr. at vi i praktisk tolkingsvirksomhet som en selvfølge tar utgangspunkt i de utbredte språklige praksiser som gjelder for samtaleområdet. Hvis det ikke var slik sammenfall i det vesentlige, ville ikke samtale være mulig: Hver ny definisjon hvorved man forklarte sin subjektive mening til den andre, ville kreve en videre definisjon av de ord som ble brukt i forklaringen, i det uendelige.

De sedvanebaserte normative definisjoner utgjør viktige elementer i den forutforståelse vi bringer med oss ved lesing av tekster. En forutforståelse er uunngåelig; vi møter aldri teksten forutsetningsfritt.

Som nevnt kan de sedvanebaserte normative definisjonene være mer eller mindre utbredte, og tilsvarende gjelder for de korresponderende forutforståelsene. Blant har det dannet seg sedvanebaserte definisjoner, og korresponderende forutforståelser, i tilknytning til de enkelte fag, herunder jusen. Dermed kan setninger få forskjellige betydninger i forhold til forskjellige språklige praksiser.

La oss på denne bakgrunn vende tilbake til vårt spørsmål: Hvordan avgjør vi hvilken utsagnstype vi står overfor i det enkelte tilfelle?

Vi ser da at vi for det første kan avgjøre dette ut fra den mest utbredte språklige praksis, nemlig dagliglivets. I forhold til denne praksis vil følgende setninger i utgangspunktet leses som deskriptive: «Den som forsettlig forvolder en annens død straffes med fengsel i minst seks år»; «Den som har en ting som sin egen i tyve år hevder eiendomsrett»; «Begrepet ‘skip’ i straffeloven § 422, omfatter fritidsbåter ned mot 10 fot».

Vi ser videre at vi kan treffe en avgjørelse ut fra mer begrensede språklige praksiser, og at i forhold til juristers språkpraksis vil de samme setninger i utgangspunktet leses som normative. Endelig ser vi at kan vi treffe en avgjørelse ut fra hva det enkelte individ i det enkelte tilfelle legger i setningen. Da står vi ikke lenger overfor et spørsmål om innholdet av sedvanebaserte normative definisjoner, globale eller lokale, men overfor et spørsmål om dette individets forståelse.

Vi har nå i en bestemt kontekst – spørsmålet om hvordan vi avgjør hvilken utsagnstype vi står overfor i det enkelte tilfelle – innført noen sentrale begreper vedrørende tolking. Vi har for det første pekt på et skille mellom forskjellige kriterier for tolking: dels mer eller mindre utbredte språklige praksiser, dels et bestemt individs forståelse. Og vi har for det andre pekt på at sedvanebaserte normative definisjoner står sentralt i språklige praksiser, og dermed i den forutforståelse vi alltid bringer til lesningen. Dette siste illustrerte vi ved den forutforståelse om normativitet som jurister bringer til lesningen av setninger som i andre språklige praksiser uttrykker deskriptive utsagn.