Prof. Svein Eng

Allmenn rettsteori/ Rettsfilosofi

Momentsett 4.2

Skillet mellom deskriptive utsagn og normative utsagn

Én mulig fastleggingsmåte: reaksjonskriteriet

La oss først plassere elementene i denne fastleggingsmåten. Ett element er utsagnet. Et annet element er virkeligheten forøvrig (utenom det utsagnet); det relevante er nærmere bestemt en situasjon hvor det er uoverensstemmelse mellom utsagnet og virkeligheten forøvrig.

Reaksjonskriteriet sier at skillet mellom deskriptive og normative utsagn kan forklares gjennom hvordan avgiver av utsagnet reagerer på uoverensstemmelsen.[1] Hvis avgiver retter på utsagnet slik at det stemmer med virkeligheten, så er det et kriterium på at utsagnet er ment som deskriptivt. Avgiver vil i disse tilfelle typisk kunne si: «Jeg tok feil». Hvis avgiver fastholder utsagnet, så er det et kriterium på at utsagnet er ment som normativt. Avgiver vil i disse tilfelle typisk kunne si: «Dette bør rettes på».

Til illustrasjon kan vi knytte an til vårt tidligere eksempel. Hvis mor gjør far oppmerksom på uoverensstemmelse mellom fars utsagn ‘Per lukker døren’ og virkeligheten, dvs. Pers adferd, så vil fars reaksjon avgjøre om utsagnet fra hans side er ment å være deskriptivt eller normativt. Retter han på utsagnet slik at det stemmer med virkeligheten, så er det et kriterium på at utsagnet fra hans side er ment som deskriptivt; gjentar han utsagnet, så er det et kriterium på at utsagnet fra hans side er ment som normativt.

Dette stiliserte eksemplet illustrerer alle elementene i reaksjons­kriteriet og deres innbyrdes forhold; samtidig som det illustrerer mulige begrensninger ved kriteriet. Vi skal se nærmere på to mulige begrensninger.

Reaksjonskriteriet er tilsynelatende begrenset til pliktnormer. For hva skal uoverensstemmelse mellom utsagn og virkelighet bety ved kompetansenormer? Den eneste muligheten synes å være at man ser kompetansenormer som indirekte uttrykte pliktnormer, dvs. at en kompetansenorm innebærer en plikt til å følge de pliktnormer som fastsettes i medhold av kompetansenormen. For eksempel kompetansenormene i grunnloven som gir Stortinget kompetanse til å gi lover, skulle da være en indirekte måte å si på at man har plikt til å følge de pliktnormer som fastsettes i medhold av Stortingets lovgivningskompetanse. Uoverensstemmelse mellom et kompetanseutsagn og virkeligheten vil da foreligge hvis pliktnormene som er fastsatt i medhold av kompetansen ikke blir fulgt. Imidlertid, det er ikke opplagt at dette er den beste forståelse av kompetansenormer; dette vil bli klarere når vi senere behandler plikt og kompetanse mer i detalj. Dermed er det ikke opplagt at og i tilfelle hvordan reaksjonskriteriet får anvendelse på kompetansenormer. Og hvis reaksjonskriteriet ikke får anvendelse på kompetansenormer, så kan det ikke tjene som generelt kriterium på grensen mellom deskriptive og normative utsagn.[2]

En annen mulig begrensning ved reaksjonskriteriet ligger i at det kun stiller opp to alternativer, nemlig enten å rette på utsagnet eller å fastholde utsagnet og forsøke å rette på virkeligheten. Det finnes imidlertid en tredje mulighet, nemlig at avgiver av utsagnet ikke vil forplikte seg til en av de to nevnte alternativer, men vil at det skal stå åpent hva som skal rettes på i tilfelle av uoverensstemmelse mellom utsagn og virkelighet. Vi kan i dette tilfelle snakke om «sammensmeltet deskriptiv og normativ modalitet». Dette alternativet kan være et nyttig analyseredskap når vi senere skal forsøke å plassere juristers utsagn om hva som er rett (juristers utsagn de lege lata) i forhold til skillet mellom deskriptive og normative utsagn.

En annen mulig fastleggingsmåte: sannhet og usannhet

Det er ganske vanlig å definere skillet mellom deskriptive og normative utsagn slik at deskriptive utsagn er sanne eller usanne, mens normative utsagn hverken er sanne eller usanne. Legger vi til grunn den vanlige terminologi hvoretter sannhet og usannhet kalles «sannhetsverdier», så sier den nevnte definisjonen at normative utsagn ikke har noen sannhetsverdi.[3]

Denne definisjonen av skillet mellom deskriptive og normative utsagn kan fungere godt for mange formål. Men i forhold til rettsfilosofi har den en svakhet, nemlig at den baker svaret på et av rettsfilosofiens hovedspørsmål inn i definisjonen. Hovedspørsmålet er hvorvidt vi har målestokker til vurdering og kritikk av positiv rett. Svarer man positivt på dette, vil det være fordi man mener at vi med utgangspunkt f.eks. i vår fornuft kan erkjenne normer som er gyldige uavhengig av hva den positive retten måtte si. Nå behøver man ikke dermed hevde at disse fornuftsmessige normer er «sanne» eller «usanne» i tradisjonell forstand. Men noen vil argumentere for at vi ved visse grunnleggende normer kan snakke om «sannhet» i en viss analog forstand til sannheten av deskriptive utsagn. Selve uttrykket «naturrett» kan ses som å spille på en slik analogi: Normen ses som «natur» bl.a. i den forstand at det tenkes å eksistere et virkelighetsnivå hvor normen finnes, uavhengig av hva flertallet til enhver måtte mene er riktig; paralellt til at det eksisterer et virkelighetsnivå hvor emnet for deskriptive utsagn finnes, uavhengig av hva flertallet til enhver tid måtte tro at faktisk er tilfelle. Ut fra en slik oppfatning er veien kort til en forestilling om en form for «sannhet» også ved de grunnleggende normer.

Nå vil ikke en definisjon kunne berøre de reelle spørsmål vedrørende hva vi kan erkjenne og ikke kan erkjenne. Men den vil kunne påtvinge oss en komplisert språkbruk («denne grunnleggende norm er ikke en norm i din forstand, siden jeg vil mene at den er «sann» i en viss analog forstand»). Og den vil kunne ha en viss overtalelseseffekt. Begge deler bør unngås, slik at vi gjennom en enklest mulig språkbruk kan konsentrere oss om de reelle spørsmål.

Av disse grunner vil vi unngå å definere normative utsagn som utsagn uten sannhetsverdi. Vi lar spørsmålet om normer kan tenkes å ha en form sannhetsverdi, være et definitorisk åpent spørsmål.

Andre mulige fastleggingsmåter: angivelse av enkelttilfelle eller typetilfelle og angivelse av momenter (delvise og overlappende likheter)

Spørsmålsstilling

Vi har ovenfor sett på to mulige måter for fastlegging av begrepet ‘normativt utsagn’. De to definisjonene peker begge ut viktige aspekter ved vår forståelse, samtidig som de begge reiser problemer.

Vi kan fortsette å søke etter alternative definisjoner i form av generelle kriterier. Men vi kan også spørre: Finnes alternativer til selve definisjonsmåten?

Det er to trekk ved vår definisjonsmåte ovenfor som er verdt å trekke fram i denne sammenheng.

Definisjon gjennom angivelse av generelle kriterier vs definisjon gjennom angivelse av enkelttilfelle eller typetilfelle

Begge definisjonsalternativene ovenfor består i angivelse av visse generelle kriterier på hva forskjellen mellom normative og deskriptive utsagn skulle bestå i. – Et begreps generelle kriterier kan vi kalle begrepets «konnotasjon», og den nevnte måten å definere på kan vi følgelig kalle definisjon gjennom «konnotasjonsangivelse».

En alternativ tilnærming er å definere et begrep gjennom en angivelse av hvilke enkelttilfelle eller typetilfelle som faller inn under begrepet. – De enkelttilfelle eller typetilfelle som faller inn under et begrep, kan vi kalle begrepets «denotasjon», og den nevnte alternative måten å definere på kan vi følgelig kalle definisjon gjennom «denotasjonsangivelse».

Definisjon gjennom angivelse av art og underart vs definisjon gjennom angivelse av momenter

Det andre trekket ved vår definisjonsmåte ovenfor som er verdt å trekke fram, er at begge definisjonsalternativene tar for gitt at vi skal angi et sett med felles kjennetegn. At dette tas for gitt, viser seg ved at begge definisjonsalternativene har formen «definisjon gjennom art og underart». I utenlandsk og også i norsk litteratur vil definisjoner gjennom art og underart gjerne omtales gjennom sitt tradisjonelle latinske navn: definisjon «per genus et differentiam».[4]

Med disse uttrykkene sikter vi til at begrepskriteriene ses som betingelser og at betingelsene bestemmes gjennom følgende to trinn: Først legger man tingene inn under en mer omfattende art («genus»). Deretter angir man det spesifikke for tingene, dvs. hva som skiller dem fra andre ting under arten, ved å skille mellom underarter («species», «typer», «slag», e.l.).

I det første definisjonsalternativet av ‘normativt utsagn’ ovenfor er arten angitt som ‘avgivers reaksjon på uoverensstemmelse mellom utsagnet og virkeligheten’ og underarten – som skiller normative fra deskriptive utsagn – er angitt som ‘å fastholde utsagnet’. I det andre definisjonsalternativet av ‘normativt utsagn’ ovenfor er arten angitt som ‘sannhetsverdi’ og underarten – som skiller normative fra deskriptive utsagn – er angitt som ‘tilkommer ikke normative utsagn’.

Et dagligspråklig eksempel på definisjon gjennom art og underart er å definere ‘stol’ som ‘et møbel’ (art), ‘til å sitte på’ (underart; i kontrast til andre møbler som bord, hylle, m.v.), ‘for én person’ (underart; i kontrast til benk, sofa, m.v.) og ‘med ryggstøtte’ (underart; i kontrast til f.eks. krakk).

Det kan høres rart ut at det skulle finnes noe alternativ til å definere gjennom art og underart, hvis man først skal angi generelle kriterier. For, vi antar jo intuitivt at det vi betegner med samme ord, her «norm», har et sett med felles kjennetegn; hvorfor skulle vi ellers betegne fenomenene med samme ord?

Blant annet på bakgrunn av slike betraktninger har definisjon gjennom art og underart en lang historie, fra antikkens greske filosofi og fram til idag; metoden har vært den helt dominerende framgangsmåte ved all analyse under navn av «definisjon». Mye nyere filosofi består i en problematisering av det som denne definisjonsmåten forutsetter, nemlig at de ting som vi omtaler med samme ord, må ha et sett med felles kjennetegn og at begrepskriteriene følgende må ha en betingelsesstruktur.

Refleksjon over vår faktiske språkbruk viser at vi i flere tilfelle bruker samme ord selv om de fenomener som ordet brukes om, kun synes å ha en enhet i form av delvise og overlappende likheter, ikke noen enhet i form av felles kjennetegn. Som eksempel fra dagligspråket kan vi ta ordet «spill». Noen spill vektlegger et element av underholdning, andre ikke; noen spill har vinnere og tapere, andre ikke; noen spill innebærer en konkurranse mellom spillerne, andre ikke; noen spill forutsetter dyktighet, andre bygger på flaks; osv. På bakgrunn av en slik analyse av vår bruk av ordet «spill» [Spiel] innførte den østerrikske filosofien Ludwig Wittgenstein (1889–1951) betegnelsen «familielikhet» om enhet i form av delvise og overlappende likheter.

Den innsikt at våre begreper ikke nødvendigvis må eller kan uttrykke enhet i form av felles kjennetegn, men at de også kan uttrykke andre former for enhet, har spilt en viktig rolle i rettsfilosofien.

Jeremy Bentham (1748–1832) framhevet at definisjon gjennom art og underart kun var én av mange definisjonsmåter. Videre framhevet han at definisjon gjennom art og underart var uanvendelig ved ord uten noe (klart) genus, bl.a. ved moralske og rettslige grunnord som «rettighet» [right] og «plikt» [duty, obligation].[5]

Tilsvarende peker den engelske juristen og filosofen H.L.A. Hart (1907–92) på at det i forhold til bruken av ordet «rett» [law] ikke finnes noe klart genus eller annet felles. – I forhold til ordet «avtale» [contract] hevder Hart at man vel kan angi nødvendige kriterier, men at angivelse av tilstrekkelige kriterier vil tilsløre faktisk språkbruk, idet ethvert pretendert tilstrekkelig kriterium (kriteriesett) kan møtes med en rekke innvendinger. – En problematisering av definisjonsmetode ligger også i Harts påpekning, i tilslutning til Bentham, av at ordene «rettighet» [right] og «plikt» [duty] ikke brukes til å betegne, men til å binde sammen andre deler av språkbruken, og følgelig ikke kan defineres isolert (smnl. ord som «og», «eller», «fordi», m.v.).[6]

La oss anta at det kan bestå forskjellige former for enhet mellom de fenomener som vi betegner med samme ord. Enhet i form av felles kjennetegn er én mulighet. Enhet i form av delvise og overlappende likheter er en annen mulighet.

Til disse to forskjellige formene for enhet mellom fenomenene svarer to forskjelliger begrepstyper. Når enheten mellom fenomenene har form av felles kjennetegn, har begrepskriteriene form av betingelser. Vi kan her snakke om «betingelsesbegreper». Begrepet ‘stol’ er et eksempel, jfr. ovenfor. Når enheten mellom fenomenene har form av delvise og overlappende likheter, har begrepskriteriene form av momenter. Vi kan her snakke om «momentbegreper». Begrepet ‘spill’ er et eksempel. Kriterier ved dette begrepet er bl.a. ‘underholdning’, ‘seier eller tap’, ‘konkurranse’, ‘dyktighet eller flaks’, osv. Disse kriteriene fungerer ikke som nødvendige eller tilstrekkelige betingelser, men som momenter.

Kombinasjon

I forhold til det å definere gjennom angivelse av generelle kriterier i form av felles kjennetegn, har vi pekt på to alternative framgangsmåter: for det første angivelse av enkelttilfelle eller typetilfelle, for det andre angivelse av momenter (delvise og overlappende likheter). De to alternative framgangsmåtene kan kombineres, og ofte vil en slik kombinasjon framstå som nærliggende ved at de to definisjonsmåtene belyser et begrep på forskjellig måte.

Sammenfatning – og overgang til en typetilfelledefinisjon av begrepet ‘normativt utsagn’

Vi anser det ikke som så viktig å ta definitivt standpunkt til hva slags enhet som måtte bestå mellom de utsagn vi kaller «normative» (felles kjennetegn eller delvise og overlappende likheter), og dermed hva slags begrep vi står overfor ved begrepet ‘normativt utsagn’ (betingelsesbegrep eller momentbegrep).

Viktigere er etter vår oppfatning følgende tre hovedinnsikter. For det første, enheten mellom de fenomener vi benevner med samme ord, kan være av forskjellig slag, sterkere eller svakere. For det andre, til slik variasjon i enhet mellom fenomene svarer en variasjon i typer av begreper. For det tredje, vi bør avpasse vår definisjonsmåte etter den begrepstype vi står overfor. For eksempel, forsøker vi å definere et momentbegrep gjennom angivelse av art og underart, så forsøker vi å presse vår forståelse inn i en definisjonsform som ikke passer. Det finnes mange eksempler fra tenkningens historie på et slikt misforhold mellom vår forståelsesform og den analysemetode som anvendes.

Her ligger vekten på de nevnte tre innsikter. Vi har presentert og konkretisert dem i tilknytning til begrepet ‘normativt utsagn’. Dermed har drøftelsen spent over to plan. For det første er den et ledd i vår gjennomtenkning av hva som kjennetegner det normative. For det andre er den et ledd i en mer allmenn metode- og begrunnelsesdimensjon, med rekkevidde langt utover gjennomtenkningen av det normative.

La oss vende oss til planet for gjennomtenkning av som kjennetegner det normative. Vi kan ikke utelukke at enheten mellom de utsagn vi betegner «normative», kan ha en svakere enhet enn felles kjennetegn og at definisjon gjennom art og underart derfor ikke behøver å være den mest sakssvarende definisjonsmåte. I dette perspektivet skal vi se på muligheten for å definere begrepet ‘normativt utsagn’ gjennom å angi typetilfelle som faller inn under begrepet. Dermed får vi en alternativ definisjon til de to definisjonsforsøkene gjennom generelle kriterier nevnt ovenfor, og dermed et rikere register når vi skal reflektere videre over normative fenomener, herunder vår aktivitet som jurister.

Litteratur

Bentham, Jeremy. (1776). A Fragment on Government. Her sitert etter W. Harrison (ed.), Oxford 1948, sidene 1–112.

–––––. (1843: Logic). Essay on Logic. J. Bowring (ed.), The Works of Jeremy Bentham, Vol. VIII, Edinburgh 1843. Også i The Theory of Fictions. En sammenstilling foretatt av C.K. Ogden fra J. Bowring, The Works of Jeremy Bentham. Trykt i Ogden (1932).

–––––. (1970). Of Laws in General. Her sitert etter H. L. A. Hart (ed.), London 1970.

Eng, Svein. (1998). U/enighetsanalyse – med særlig sikte på jus og allmenn rettsteori. Oslo.

–––––. (2003). Analysis of Dis/agreement – with particular reference to Law and Legal Theory. Dordrecht – Boston – London.

Hart, H. L. A. (1948–49). ‘The Ascription of Responsibility and Rights’. XLIX Proceedings of the Aristotelian Society, ss. 171–94. Her sitert etter A.G.N. Flew (ed.), Logic and Language, First Series (1951), Oxford 1978, ss. 145–66.

–––––. (1954). ‘Definition and Theory in Jurisprudence’. 70 The Law Quarterly Review, ss. 37–60.

–––––. (1961). The Concept of Law. 1. utg. Oxford. Her sitert etter Reprint with Corrections, Oxford 1975 (1970).

–––––. (1994). The Concept of Law. 2. utg. (p. vii: «unchanged, except for minor corrections»), With a Postscript, Oxford.

Hägerström, Axel. (1911). ‘Om moraliska föreställningars sanning’. Her sitert etter Socialfilosofiska uppsatser, Stockholm 1966, ss. 35–57.

Kelsen, Hans. (1934). Reine Rechtslehre. 1. utg. Leipzig – Wien.

–––––. (1960). Reine Rechtslehre. 2. utg. Wien.

Ogden, C. K. (1932). Bentham’s Theory of Fictions. London.

Olivecrona, Karl. (1939). Law as Fact. Copenhagen – London.

Ross, Alf. (1933). Kritik der sogenannten praktischen Erkenntnis. Kopenhagen – Leipzig.

–––––. (1953). Om ret og retfærdighed. København.

–––––. (1968). Directives and Norms. London.

Sundby, Nils Kristian. (1974). Om normer. Oslo.


[1]   Mer presist: Reaksjonskriteriet sier at skillet mellom deskriptive og normative utsagn kan forklares gjennom hvordan avgiver av utsagnet reagerer når han konfronteres med uoverensstemmelsen mellom utsagnet og virkeligheten. Hvordan og hvorfor avgiver blir oppmerksom på uoverensstemmelsen kan selvfølgelig varierere: Avgiver kan selv bli oppmerksom på uoverensstemmelsen eller andre kan gjøre ham oppmerksom på den; andre kan gjøre ham oppmerksom på den for mange forskjellige formål; osv. Slike variasjoner spiller ingen rolle for det prinsipielle kriteriet.

[2]   I litteraturen er reaksjonskriteriet blitt brukt til å skille dels mellom deskriptive og normative utsagn, og dels mellom deskriptive og normative forventninger. For vårt formål her er det ikke nødvendig å gå inn på eventuelle spørsmål som spesielt knytter seg til grensedragningen i den ene eller andre gruppe. Både vår redegjørelse for selve kriteriet og for én mulig begrensning ved kriteriet er felles for utsagn og forventninger.

        En av de første som uttrykkelig bygde på reaksjonskriteriet var den norske fredsforskeren Johan Galtung. Senere har den tyske sosiologen og systemteoretikeren Niklas Luhmann satt kriteriet i sentrum for mange av sine arbeider. For nærmere omtale av reaksjonskriteriet, med videre henvisninger til Galtung, Luhmann og andre forfattere, se Eng (1998) ss. 302–06; (2003) ss. 304–08.

[3]   Blant forfattere som står sentralt i allmenn rettsteori, har en slik definisjon vært hevdet av bl.a. Hägerström (1911) ss. 41, 46, 50–52, 55; Kelsen (1960) ss. 75–76; Olivecrona (1939) ss. 45–46, 104; Ross (1933) s. 435; (1953) ss. 16–21; (1968) ss. 102–04; Sundby (1974) ss. 169–70.

[4]   Helt presist: definisjon «per genus (proximum) et differentiam (specificam)»; men denne formen brukes sjelden. Vi nevner for ordens skyld at den bruksmåten som er angitt i hovedteksten her, bare er én av flere bruksmåter for uttrykket «definisjon per genus et differentiam».

[5]   Én av mange definisjonsmåter: se Bentham (1843: Logic), ss. 242–53; også trykket i Ogden (1932), ss. 75–104.

        Ord uten noe (klart) genus, bl.a. «rettighet» [right] og «plikt» [duty, obligation]: se Bentham, (1843: Logic), ss. 245–48, også trykket i Ogden (1932), ss. 84–91; Bentham (1776), s. 106 i note 1; Bentham (1970), ss. 294–95.

[6]   Ordet «rett» [law] har ikke noe klart genus eller annet felles: se Hart (1954) særlig ss. 38 og 46; Hart (1961) særlig ss. 14–15; Hart (1994) særlig ss. 15–16.

        Ordet «contract» kan ikke defineres gjennom tilstrekkelige betingelser: se Hart (1948–49), ss. 148–52.

        Ordene «rettighet» [right] og «plikt» [duty] kan ikke defineres isolert: se Hart (1954) særlig ss. 38–39, 45–49 jfr. 41–45.